7 android 4.1 surfplatta kamagra jelly prenatal piller hjälpa dig bli gravid
DATTER
6897
post-template-default,single,single-post,postid-6897,single-format-standard,_masterslider,_ms_version_2.9.0,ajax_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode_grid_1300,footer_responsive_adv,qode-content-sidebar-responsive,qode-theme-ver-10.0,wpb-js-composer js-comp-ver-4.12,vc_responsive,responsive-menu-slide-left

DATTER

photo-1BRUK-2cc6ee38f5ef


I en lysning i skogen står et stort tre og skinner. Det er dekket i hvitt, spindelvevsaktig silkestoff. Det ligner en hvit dame, synes hun, en hvit dame som står der og passer på. Et øyeblikk er det som om damen ser på henne, som om damen vet hvem hun er. At hun vet at hun er seg. Men det gjør hun vel ikke. Noen fugler sprer seg som sorte frø på den blå himmelen over henne. På den andre siden av skogen kjører et tog inn mot byen. Det høres ut som en enorm pil skutt rett gjennom trestammene. Den glir videre og blir borte, lar bare et sus være igjen. Når hun reiser seg og går tilbake ut på stien, åpner skogen seg liksom foran henne. Barnnålene stikker under føttene, tre hvitveiser blir slappe i hånda. Hun må hjem til huset nå. For snart våkner moren, så dagen kan begynne. Hun må plutselig tisse, setter seg på huk midt på stien. Det er ingen andre enn henne i hele skogen, det er altfor tidlig for det. Hun trekker skjørtet opp og trusa ned på knærne. Så venter hun. Må lukke øynene så det blir helt mørkt og tenke på vannet som renner fra springen på badet, en tynn sildrende lyd på innsiden av hodet. Og da kommer det. Hun tisser lenge, strålen er hard og spruter opp på føttene hennes når den treffer jorda. Men det gjør ingenting, hun vet jo at tiss ikke er farlig. Og dessuten er det ingen som kan se henne der, ingen som kan synes at hun er ekkel. Tisset danner en liten mørk sjø på den brune skogbunnen under henne, den glitrer på bakken mens hun rister seg og trekker trusa og skjørtet på seg igjen. Hun står og ser litt på dammen hun har laget. På hvordan en sky glir over himmelen som speiler seg i den. Skyen ligner en drømmefugl, synes hun. Så stivner hun plutselig. Noe beveger seg i dammen. Noe som lever. Et par hvitbleke vinger rører seg såvidt under overflaten. En mørkegul, kantete kropp kjemper seg oppover mot den tørre jorda ved siden av. Det er et stort insekt, enda større enn lilletåen hennes. Hun går et skritt tilbake, blir stående og bare stirre mens det kravler ut av det våte. Har dét kommet ut av henne? Hun får tårer i øynene. Er hun syk? Insektet ligger stille litt i en flik av sol på bakken. Hun holder pusten. Begynner nesten å tro at det er dødt. Men så slår det vingene ut og flyr rett opp foran henne, summer dypt og sint og forsvinner ut på stien. Går i ett med lyset og skogen. Hun presser gråten ned og løper hjem. Ut av skogen, over det bleke, tørre jordet. Huset er helt stille og fremmed når hun kommer inn. Hun later som ingenting når moren står opp, vil ikke at hun skal vite om det som skjedde. Prøver å ikke tenke på det. Og hvis hun tenker på det, tenker hun at det aldri skjedde. Og etter litt tid er det som om det aldri skjedde. Som om det bare var en morgendrøm som for lengst er drømt ferdig og som moren aldri finner ut av at hun drømte.

Kommentera

Bli först med att kommentera

Meddela mig vid

wpDiscuz