7 android 4.1 surfplatta kamagra jelly prenatal piller hjälpa dig bli gravid
En rød fugl i vinduet
6787
post-template-default,single,single-post,postid-6787,single-format-standard,_masterslider,_ms_version_2.9.0,ajax_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode_grid_1300,footer_responsive_adv,qode-content-sidebar-responsive,qode-theme-ver-10.0,wpb-js-composer js-comp-ver-4.12,vc_responsive,responsive-menu-slide-left

En rød fugl i vinduet

floret_dovneon
Foto: Dovneon


Det var snø i København, en sjeldenhet, som en rød fugl i vinduet, og snøen var aller mest til stede rett under gatelyktene, og Dronning Louises Bro og i Ørstedsparken. Snøen falt fra lyktenes lyse skive. Som salt fra sola, øyet i sorg. Sorgen kom til syne stående midt i rommet, og derfra ville den ut av munnen, ut av øynene og ut av vinduene, der den kunne vokse og vokse til den løste seg opp i snøen. Slik hun også ville bli løst opp i jord og vann, slik også jord og vann ville bli løst opp i solskiven. Men det var ikke før om mange millioner år. Hun kunne nesten ikke vente. Hun forestilte seg Ra på tronen sin. Hun forestilte seg hvordan han pekte på undersåttene med solstrålehendene sine. Eller var det Aton som gjorde det. Eller var det Aron-Ra. Hun forestilte seg Andromedagalaksen kræsje inn i Melkeveien og rive den fra hverandre. Hun forestilte seg å rive en viss designstudent fra hverandre. Hvor lenge hadde det foregått? Hun forestilte seg å gå hjem med noen, hvem som helst, og kle seg naken.

Hun hadde sittet her på senga med Mads, hun hadde fortalt han om mormoren. Han hadde likt å høre henne snakke norsk, i starten hadde han virkelig likt å høre henne snakke norsk. Rulle på r-ene. Men så – nei. For Mads hadde villet spille dataspill. Mads hadde villet drikke øl uten henne. Etter en uke med sms-er kom han endelig hit. Mads hadde luktet av noens parfyme. Han hadde sagt det var roommaten. Mads hadde kunnet si hva han ville, for det var også det sugemerket ved kragebeinet hans, hun så det da hun tok av ham t-skjorta. Det skjedde visst bare én gang, det var visst på en bodega, og det var egentlig ikke helt meningen, han var jo ikke en sånn fyr. Silje lot ham åpne og lukke munnen. Silje hadde ikke tenkt seg å snakke om det. Han hadde hatt små gjørmeflekker på buksa.
Hun ringte Mie. Nå dør jeg, sa hun.
OK, sa Mie. Jeg kommer.
__

Hun gikk ut døra og ned til kafeen på hjørnet. Én kopp kaffe, og så, ja, så var det bare å sitte der. Hjernen hadde ikke lyst til å gå gjennom bøkene foran henne. Bøkene som en pute, men det hjalp ikke hvor mange ganger hun la hodet ned på dem, for ordene gikk ikke inn i øret likevel. Ra og Ra-Horakthy, Amon-Ra og Aton-Ra. Ptah som det skapende i Ra. Gudene fløt sammen og blandet seg eller delte seg, de var aspekter og nyanser av samme guddom, ikke faste og avgrensede personligheter. Wedjyt som Ra’s øye. Ra’s øye var også Sekhmet, den rasende, og Sekhmet den rasende var også Hathor, den milde. Silje glippet med øynene. Et ansikt dyppet i søvn eller i raseriets bedøvelse. Nyanser av sinne. Og sola som begynte å skinne inn kafévinduet, og sola som gjorde boksidene blendene hvite og umulige å lese, som et ansikt. Et ansikt i sinne. Mormorens tenner eller mormorens hvite hår. Ikke mormorens innsunkne øyne, ikke de.

Frøydis Sollid Simonsen er forfatter av ”Hver morgen kryper jeg opp fra havet” (Gyldendal 2013) og ”Dyr, sortert etter alder” (Flamme 2014), og hun tegner ”Dødens Pølse” ukentlig i Bokmagasinet. Teksten er et utdrag fra et romanutkast.

Kommentera

Bli först med att kommentera

Meddela mig vid

wpDiscuz