7 android 4.1 surfplatta kamagra jelly prenatal piller hjälpa dig bli gravid
Havet blir også vått av regnet
17679
post-template-default,single,single-post,postid-17679,single-format-standard,_masterslider,_ms_version_2.9.0,ajax_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode_grid_1300,footer_responsive_adv,qode-content-sidebar-responsive,qode-theme-ver-10.0,wpb-js-composer js-comp-ver-4.12,vc_responsive,responsive-menu-slide-left

Havet blir også vått av regnet

Havet blir også vått av regnet

Jeg tror det var et bevisst valg at vi bodde på Nordsiden. Mot stjernene, sa han. Men jeg tror det var en annen grunn. Eller kanskje var det bare helt tilfeldig at vi slo oss ned her, og nettopp derfor ville han vise meg at han hadde helt kontroll over situasjonen. Det var jo han som visste, og det var dette som tegnet grensen mellom oss: han kjente verden, jeg var uvitende.

Bølgene traff alltid på baksiden av fjellet i nord. Derfor var fjellet helt glatt på denne siden. Den andre siden var ru og ujevn, akkurat som hans hud under føttene. Havet stryker fjellet mykt, sa han. Jeg elsket å ligge naken på det glatte fjellet, solen kunne gjøre det så varmt at jeg hadde brennmerker flere dager etterpå. Pass på du ikke blir like flat som fjellet, sa han, og lo. Senere beskyldte han meg for å ikke ha store nok pupper: Jeg forble et barn.

En gang var jeg fanget i fire og en halv time. Eller kanskje bare noen sekunder. Det var helt lyst, og menneskene gled inn i hverandre. Han ble Lone, du ble ukjent. Jeg bar rundt på de blå løpeskoene mine, men jeg skulle ikke løpe. Jeg kunne ikke komme meg vekk, tanken slo meg aldri, bare et fengsel jeg ikke kunne se. Jeg våknet av fuglene utenfor.

Havet blir også vått av regnet.

Kroppen har aldri funnet ro, den jager etter tiden som aldri kan innhentes. Jeg skjelver uten forbindelse. Jeg mister synet, men må fortsette å løpe. Tiden er den store verden: det er den som ammer oss, det er den som utmatter oss. Gjennom fjellet er ingen snarvei.

Du fortalte meg at ingen himmel kun har stjerner i nord. Jeg protesterte: Jeg er fra Nordsiden, født under stjernene. Da er vi født under hver vår himmel, sa du. Slik levde vi i tre år. Da jeg flyttet tilbake, holdt jeg meg innenfor alle kvelder uten regn. Det var lettere å forholde seg til det våte håret enn de skinnende stjernene. Jeg søkte vannet, jeg vokste.

Men en dag kommer han. Jeg har ikke vært ute på flere netter, men bølgene fortsetter å slå inn mot fjellet. Du vil tilbake, sier han, en anklage, eller selvfølge. Håret hans er gråere, men blikket er skarpt. Han søker mitt, søker en forklaring. Tiden, tomheten, eller kanskje lettelsen. Han kommenterer ikke vuggen i hjørnet, han spør ikke om noe. Det har han aldri gjort. Likevel finnes ikke stillhet i hans rom.

Et bilde: Lone foran huset. I kjole, bare knær. Hun har smale øyne, håret er forsøkt satt opp i en klype, men vinden blåser mørke hår foran ansiktet hennes. Sjøgress, et slør. Lone smiler. Kanskje er det ekstra varmt den dagen, i det bildet. Hun står midt i vinden, Lone. Han sa hun flyttet til Stockholm.

Det har begynt å regne innenfor.

Under havoverflaten er tiden en annen. Her hersker urtiden og det tidløse, på samme tid. Fossilene gjemt i steiner nede på bunnen. Planteplankton jeg ikke kan se. Jeg svømmer over millioner av år. Jeg svømmer over dødt foreviget liv. Jeg svømmer gjennom fundamentet for havets energi. Jeg lar tangens slim bli en hinne omkring huden. Som en beskyttelse, eller mumifisering. Ser du meg nå. Det er bare mine egne lunger som bestemmer lengden av hvert dykk, hvert syn. Jeg presser pusten til jeg føler rusen av havets trykk, la meg forsvinne mot lyset der nede. Jeg drages.

Det er så dramatisk å vende hodet mot vinden. Som om naturen tar pusten fra meg, lar meg falle inn i dens rytme. Det får meg til å le, mens tårene danner salte renner nedover kinnene. Jeg tenker at det er evolusjonens siste rest: kroppens væske fra havet. Og så ordene, vinden som kaster seg mellom språket og verden. Jeg hører lyden av luftens styrke.

Ville du besøkt oss.

En annen dag er han borte igjen, og plutselig står du her. Under stjernene på Nordsiden, sier du, og ler. Du kom med båt over havet, håret ditt er rotete av blest og bølger. Jeg lager te mens du står bøyd over vuggen, tilbakeholden, nysgjerrig. Du beholder jakken på, selv om det begynner å bli lyst, jeg tror ikke du fryser. Men du lar meg fortelle, og snart vil du holde henne.

Tiden er kamp i søvne.

Sorgen å svømme. Det utilfredsstillende ved å være i havet i begrenset tid. Umuligheten av å inngå i vannets rytme, jeg forblir dets fremmede. Motsatt maneten: dens bevegelse er en del av vannets flytende væren, den seige geleen er ren og elegant under havoverflaten. Min kropp er lukket mot havets uendelighet. Den skaper uro i bølgene idet jeg forsøker å svømme i dem. Jeg innbiller meg at jeg tilhører havet, men det er ikke slik. Jeg har lunger og tynn hud. Jeg er begrenset.

I en periode var jeg hos legen. Hos flere leger, kvinner og menn. De brukte mange ulike ord, men alle sa de det samme. Jeg sa lite, men ga blod til tall, ga kropp til undersøkelse. Ga svar til deres systemer, mens mine gikk i oppløsning.

Du blir boende, men flytter aldri inn. Det er bare mine ting i huset: bilder, bøker og møblene fra han og Lone. Men med deg kommer verden: Jeg kan ikke lenger lukkes. Nyheter, mobil, radio, konstante oppdateringer om tragedier, om andre mennesker på andre hav. Nye lyder og lys fyller huset, oss, til alle døgnets tider. Du engasjerer deg i politiske vedtak og endringer, du snakker et annet språk, og jeg går og går i regnet. Jeg innfører en ny regel: Ingen snakk om det utenfor når jeg ammer henne.

Alle kan angripes innenfra.

Vi bader i morild, det glitrer i håret ditt. Hun vokser og du bygger en barneseng. Vuggen plasseres i skjulet, selv om treverket ikke er behandlet. Det er omkring henne vi inngår i den samme time. De mørke øyene, jeg ser Lone i dem. Eller Lone ser i meg.

Vi nærmer oss vintertid.

Dagene begynner å bli kortere, bølgene høyere. Jeg er mere inne nå, selv om det regner mer. Noen ganger forteller du om livet ditt i byen, studiene, menneskene, lydene. Man ser sjelden stjernene i byen, sier jeg. Men du savner den, pulsen. Det er her vi ikke forstår den andres tid: du inngår i verden, dens tempo gir deg liv. Jeg forblir utenfor, bakvendt.

Eller var det lyset.

En dag kommer det en båt, noen folk. De kommer fra kommunen, nå står de på tunet. Han skylder dem penger, for huset, Nordsiden. Jeg forteller dem at han ikke har vært her siden i våres, jeg er her nå. Da skylder du oss penger, sier mannen i blanke sko. Jeg forestiller meg skoene blinke med vanndråper på, vannet som oppløser lakken. Du kommer ut, begynner å snakke med dem, uvante ord som ikke tilhører her. Det blåser, men jeg vil ikke ha dem inn. De får kaffe og kjeks, jeg går ut, ser på båten deres. De har hengt fenderne på utsiden, i frykt for fjellet mitt.

Håret mitt begynner å bli langt, du sier jeg skal klippes. At jeg vasker det for sjelden, det passer seg ikke, for hvem. Jeg er ustelt, uansvarlig. Det er jo snart vinter, jeg kan ikke bade så ofte i kulden, sier jeg. Du har installert en varmtvannskolbe i skjulet, men jeg nekter å bruke den. Jeg vasker henne i balja, meg i havet. Du påstår jeg lukter, jeg føler meg så ren.

Forestill deg å være oppvokst på Sydsiden.

Jo mørkere hav, desto større er dragningen mot dypet. Mørket er hemmelighetens farge, rommet for gjemmested. Jeg ringer han en dag, forteller om det med pengene, at de vil komme igjen. Ingen nevner arv eller ansvar, jeg burde besøkt han nå.

Eg. På ditt språk eller mitt språk. Alle de forskjellige tingene i verden som er bygget med de samme bokstavene. Lydene som tilhører formene. Eller er det omvendt. Hvis du sier det, kan jeg være en din eg.

Dets uventede styrke og forbausende tyngde. Det bløte, glatte, gjennomsiktige, jeg lar det omfavne kroppen, heller det i munnen, tar det inn i meg. Jeg forsøker å konsentrere meg om dråpene, telle dem idet jeg tar armen opp av vannet, følge stiene mellom de lyse hårene. Men tankene blender meg, jeg ønsker å være et muslingskall.

Er du et vitne.

Det finnes en omvei, en annen vei på baksiden av fjellet. Den leder til spissen, det nordligste punktet, der vinden alltid blåser, med mindre den kommer rett fra sydøst og fjellet tar den imot. Ofte velger jeg denne omveien, går til venstre allerede bak huset, der stien begynner å gro igjen av bregner og lyng. På baksiden av fjellet, en passasje på ti-femten meter, der kan ingen se den gående. Fra huset gjemmer fjellet, fra havet dekker skogen. Selv stien er usynlig for den fremmede. Her er konstant skygge og lukten av våt jord. Som om det alltid nettopp har regnet.

Det er en klar morgen, du skal inn til byen. Noen dager bare, ordne noe, se noen, jeg tror deg ikke. Ingen vet hva vi håper vi på, men du drar likevel. Minuttene det tar for deg å lesse i båten, løsne fortøyningen, starte motoren. Timene det tar å kveles av ord i munnen som ikke kan komme ut, som ikke kan sies i tide.

Senere: Jeg finner et fossil på stranden i bukta. En graptolitt, jeg velger at den er fra kambrium. I morgen har hun månedsdag og graptolitten skal være hennes første gave: en grein av små dyr isolert i hvert sitt theka. Tvunget samvær og ensomhet, blindhet. En hel koloni bevart i sort skiferstein. Fossilen blir hennes første eiendel, et minne. Hva gir jeg henne i morgen.

Kommentera

Bli först med att kommentera

Meddela mig vid

wpDiscuz