7 android 4.1 surfplatta kamagra jelly prenatal piller hjälpa dig bli gravid
Jeg går inn
6209
post-template-default,single,single-post,postid-6209,single-format-standard,_masterslider,_ms_version_2.9.0,ajax_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode_grid_1300,footer_responsive_adv,qode-content-sidebar-responsive,qode-theme-ver-10.0,wpb-js-composer js-comp-ver-4.12,vc_responsive,responsive-menu-slide-left

Jeg går inn

photo-145BRUKfe790762

Så står jeg på trappa. I trappa. Jeg står nesten helt øverst i trappa. Venter, trekker litt på det. Åpner munnen, ennå ikke døra, venter litt til. Venter med å åpne døra, jeg trekker pusten gjennom munnen. Lukker igjen. Trekker pusten gjennom nesa. Først gjennom munnen, både ut og inn, så gjennom nesa. Ut og inn gjennom nesa òg. Begge neseborene utvider seg i det luften trekkes inn. Som skyvedører som åpner seg, etter å ha blitt aktivert av en sensor. Selv om jeg ikke kan se lufta jeg trekker inn, er det den som utvider neseborene. Presser dem ut, endrer på formene i ansiktet mitt. Jeg ser det selv, skyggen av nesa midt i synsfeltet blir ørlittegran mer synlig. Jeg skulle hatt et speil, så kunne jeg sett det bedre. Ikke bare skyggene. Jeg skulle sett hele det endrede ansiktet, tankene bak huden. Jeg skulle sett dem, tankene, ikke bare hørt. Og så er det vel heller ikke høre dem jeg gjør. Så langt jeg vet kan ikke tankenes lydbølger fanges opp. Og er de ikke lydbølger, kan de vel ikke høres. Det er helt stille bak huden min mens jeg står i trappa.

Jeg tar et kjempeskritt over de to siste trappetrinnene. Går to skritt mot den første døra i tredje etasje, oppgang A. Leilighet nr. 56A03H. Jeg banker på døra. Jeg har blitt fortalt at den står åpen, og jeg vet at ingen er hjemme. Men jeg føler jeg må banke på likevel. Rommene bak døra er ikke mine, jeg har kun vært der inne ved sjeldne anledninger. Jeg føler et slags ansvar om å advare. Stillheten der inne er på vei til å bli brutt! Jeg kommer straks inn. Skoene jeg har på meg er lette, de veier nesten ingen ting. Ytterjakka er tung og knitrer når jeg beveger meg. Jeg er på vei inn for å lete etter nøklene til døra, den jeg banker på. Jeg skal finne nøklene, låse døra inntil og gå ned igjen de samme trappene jeg nettopp gjorde meg ferdig med på vei opp til tredje etasje. Kanskje kommer jeg til å løfte føttene i lange skritt, droppe annethvert trappetrinn, kanskje tråkke med begge føttene på alle trinnene. Eller gå helt vanlig ned, selvfølgelig. Mest sannsynlig er det vel det jeg kommer til å gjøre. Det er vel en grunn til at jeg tenkte det på den måten, gå helt vanlig ned. Det må bety at det er det de fleste gjør, det jeg som oftest gjør. Jeg skal ta det som det kommer, la det bli som det blir. Men det er deilig å tenke raskt. Blafre over det, raskt, inne i det stille hodet. Veldig kort.

Jeg trykker ned dørhåndtaket, skyver døra opp og tråkker over karmen. Bevegelsene glir over i hverandre. Hånden opp, fingrene på håndtaket, hånden ned, slippe grepet, slippe armen, la den dingle langs kroppen som den andre allerede gjør. Løfte venstre fot, så høyre fot og så er jeg på andre siden av karmen. Før jeg lukker døra etter meg prøver jeg å ta inn det lille rommet. Prøver å la blikket sveipe over det, raskt. Det hadde vært fint hvis nøklene var her inne, i gangen, så kunne jeg komme meg ned igjen på gata raskt. Raskt, fort, raskt, fort. Hvorfor har jeg det hele tiden for meg at alt burde gå like glatt og raskt som å åpne døra og tråkke over karmen. At alt skal være en lang, behagelig bevegelse av hendelser.

Gangen er fylt av sko, jakker og litt søle på gulvet. En dør står på gløtt videre inn i leiligheten, til høyre for døra er en kommode, over den et lite speil. Til høyre for kommoden igjen er det enda et speil, helfigur. Jeg skvetter over å se meg selv, men det gjør jeg alltid, skvetter i speil. Så på den måten skvetter jeg ikke så mye likevel. Det er i alle fall ingen overraskelse at jeg skvetter. Jakkene henger i rotete lag over hverandre, jeg kan ikke skjønne hvordan et menneske som bor alene kan ha så mange. Og skoene! De er over alt langs veggene. Jeg orker egentlig ikke kikke på skoene. Men kan ikke la være. For egentlig, det er vel en form for unnskyldning. Hvis jeg egentlig ikke vil kikke på skoene betyr det at jeg har litt lyst likevel. Eller at jeg burde kikke på dem. Jeg ser på dem. De ser ut som vanlige sko. Det er vanlige sko, hva er det jeg tuller for. Det er vintersko, sommersko, sandaler og tøfler. Det er alle slags farger, men gråtoner går igjen. Jakkene er også i alle slags farger, men med overvekt av brunt.

Nøklene er inne i leiligheten. Jeg bøyer meg ned og løsner skolissene, drar av skoene og går over gulvet mot kommoden. Gulvet er dekket av et stort og hvitt ullteppe. Jeg leter gjennom et fat som står på kommoden, under speilet. Det er fylt av småsaker. Sikkert ting som har ligget i jakkelommene og aldri kommet seg lenger inn eller ut av leiligheten enn dette fatet. Jeg drar ut øverste skuff også, roter gjennom votter og luer. Jeg drar ut alle skuffene, men finner ingen nøkler. Jeg stikker hendene inn i en jakkelomme, men orker ikke fortsette å lete i jakkene. Jeg snur meg heller og går inn i stua. Stua er stor og åpen, og likner ikke i det hele tatt på den trange, mørke gangen. Hvorfor er det sånn. Gangen overfylt, stua stor og lys og lett. Det er vanskelig for meg å forstå at rommene er deler av samme leilighet. Stua virker større enn jeg husker den. Vanligvis er det omvendt, at steder jeg har vært virker mindre når jeg kommer tilbake, ser dem på nytt. Men nå virker stua så kjempeluftig. Så kjempelett, svevende.

Det er bare meg inne i leiligheten. Jeg har vært her før, med lange mellomrom mellom hver gang. Da som gjest, på besøk. Ikke alene med rommet og tingene. Det er ikke mine ting. Selvfølgelig er det ikke mine ting, det er jo ikke jeg som bor her. Hvis ikke det finnes noe her inne som jeg har glemt igjen. Eller som har kommet seg hit på andre måter. Men jeg tviler på det. Og hvorfor skulle det ha noe å si, fra eller til. Jeg kunne legge igjen noe her. Nå, mens jeg er her alene. Finne nøklene, legge igjen noe til leiligheten før jeg går og den igjen er overlatt til seg selv. Som et dyr som markerer seg, tisser på møbler eller trær eller gatehjørner eller leker, hva som helst.

Jeg er svimmel. Jeg går helt inn i stua og setter meg på sofaen. Reiser meg, går ut igjen i gangen, vrir låsen om. Døra er låst fra innsiden. Så setter jeg meg ned på sofaen igjen, slapper av. Hvile litt først, tenker jeg. Må hvile litt før jeg kan begynne å se meg om, på ordentlig, i det deilige rommet. Det er et nydelig rom. Jeg lukker øynene, sola skinner inn gjennom tre vinduer ut mot gata. Øyenlokkene lukker seg sakte mens jeg legger merke til vindussprossene. Det er avlange vinduer, sprossene danner en T midt på. Jeg pleier å telle dem, vinduene. Alle vinduer jeg kommer over. Ikke antall vinduer, men strekene i hvert enkelt vindu. Vinduene i denne stua er fine, sånne vinduer jeg liker ekstra godt å telle. En, to tre, de loddrette sprossene – fire, fem, seks, de vannrette sprossene – syv, åtte, ni, glasset mellom strekene.

Jeg er omgitt av rødt. Orange, rødt og gult. Vener, er det ikke det det kalles, blodårer. Vener og arterier. Forskjellen mellom disse, hva er det igjen…nei, jeg orker ikke det nå. Jeg konsentrerer meg om fargene. Det flimrer hvitt innimellom. Tenk hvis det var sånn på ekte. Jeg er blind, likevel er jeg bedt om å finne et sett med nøkler i en nesten fremmed leilighet. Hvordan hadde jeg tatt meg fram da? Lagt meg ned på sofaen, ventet på noen, kanskje. Løftet mobiltelefonen og lett meg fram med fingrene etter et telefonnummer, det måtte være et jeg kunne på rams, til en tredje person jeg kunne be om å komme og hjelpe meg. Det måtte være en jeg følte meg trygg på, komfortabel med. En jeg visste ikke ville spørre meg hvorfor eller hvordan eller hva har du rotet deg opp i nå. Ingen ting, jeg har ikke rotet meg opp i noe som helst. Jeg gjør bare en aldri så liten tjeneste for noen som er meg bekjent. Ikke like bekjent som deg, ikke en jeg stoler på som deg. Bare en jeg ville hjelpe, en jeg husker navnet på og en jeg har vært på besøk hos før. Ved få anledninger, men jeg har vært her før.

Hva skulle jeg gi som takk da? For hjelpen. Tusen takk for hjelpen! Jeg hadde ikke kommet meg ut igjen av denne leiligheten uten deg. Tusen tusen tusen millioner takk. Jeg er deg evig takknemlig for at du hjalp meg å finne nøklene så døra til leilighet nr. 56A03H er låst, slik den skal være.

Slik den skal være, og nå er den låst. Den er låst, men jeg er fortsatt her inne. Er nødt til å åpne øynene snart. Er bare så deilig å ligge sånn her. Det ene benet dingler utenfor sofaen. Det er en myk sofa. Av cordfløyel? Nei, ikke cordfløyel. Et annet stoff, som tråder av et cordfløyelsstoffstykke som er revet opp og vevet sammen igjen. Hva heter et sånt stoff? Vevet i vanlig mønster, annen hver gang. Ensfarget. Jeg skal legge merke til fargen når jeg åpner øynene. Fremdeles er alt bare rødt. Og litt oransje, gult og hvitt. Blinkende hvitt. Men rødt. Mest rødt. Rødt og opprevet cordfløyel og utenfor er det vår. Det er vår, og jeg er helt sikker på at krokusen sprenger seg opp i bedene utenfor leiligheten, nede på bakken. Mellon rusk og rask og søppel og snusk. Jeg lukker munnen. Trekker pusten gjennom nesa. Først gjennom munnen, både ut og inn, så gjennom nesa. Tørr luft her inne.

Det går i oppgangen. Jeg blir liggende. Gløtter på det høyre øyet. Sola står lavere. Nærmere taket over gata. Her er jeg. Jeg er her, ligger her, lukker øynene. Gløtter igjen. Lukker igjen. Gløtter. Myser, åpner øynene helt. Setter meg opp i sofaen, ser meg rundt. Sofaen står midt i rommet, med ryggen mot døra til gangen. Et rundt, lite bord foran meg. Det ligger en duk over bordet, en fjernkontroll. Philips. Jeg ser ikke noen tv. Lukker øynene. Åh! Herregud så kjedelig. Så kjed-e-lig. Og deilig. For et deilig rom å være i. Litt tørr luft bare. Tørr luft. Hvordan merker jeg at lufta er tørr? Jeg hoster ikke. Når jeg åpner øynene igjen ser jeg støvkorn som danser foran vinduene. Så innbiller jeg meg det da, at lufta er tørr. Fordi jeg ser støvkornene bare antar jeg at lufta er tørr. Jeg burde åpne et vindu, hvis jeg skal finne disse nøklene. Og ta av meg jakka. Sola varmer gjennom vinduene, enda jeg ikke ville beskrevet det som varmt ute, hvis noen hadde spurt meg.

Men hvem skulle spurt meg om noe sånt nå. Jeg er jo alene her inne, og ingen ville vel funnet på å ringe meg for å spørre om noe så enkelt. Er det kaldt eller varmt? Å, kaldt eller varmt, nei, jeg vet ikke jeg. Hvor er du? Hos meg er det ok, tror jeg. Ok, hva jeg mener med det? Ok, bare ok. Det er ikke kaldt og det er ikke varmt. Det er vår, hva synes du selv. Det er vanskelig å svare deg korrekt, jeg beklager det. Jeg beklager så mye. Kanskje du skal ringe noen andre. Eller gå ut, ja, hvorfor går du ikke ut og sjekker? Har du en gradestokk. Ikke det, nei. Det var dumt. Jeg beklager igjen, men det er vanskelig for meg å si noe om været der du er. Du må finne ut av det selv. Hvor jeg er? Nei, er det så nøye, jeg er ikke det samme stedet som deg i alle fall. Du snakker til meg som om jeg var en gradestokk, men jeg er ikke det. Jeg er et menneske, og aldri før har noen snakket til meg som om jeg var noe annet.

Jeg reiser meg, vrenger av meg jakka og går en runde rundt sofaen. Døra bak sofaen, de tre vinduene rett framfor sofaen. Til høyre står en dobbeltdør åpen på den ene siden, inn mot soverommet, hvis jeg ikke husker feil. Til venstre for sofaen er det to dører, en litt mindre nærmest gangen, en normal størrelse nærmest vinduene. Den lille går inn til badet. Det husker jeg helt sikkert. På hver side av gangdøra står det bokhyller. Trehvite bokhyller som strekker seg opp mot taket. De er gjemt for gjestene, godt synlige. Bare de som går helt inn i leiligheten får se bokhyllene. Helt ut i stua må man gå, og så må man snu seg rundt, se tilbake mot gangen. Jeg går ut i gangen. Kanskje jeg overså noe der inne. Muligens henger det et aldri så lite nøkkelskap ved siden av ytterdøra. Det er mange som har nøkkelskap ved siden av ytterdørene sine. Kalte jeg ikke ytterdøra for inngangsdøra nå nettopp, da jeg var ute i trapperommet? Eller kalte jeg den samme døra for inngangsdør da jeg stod i oppgangen? Utgangsdør. Inngangsdør, ytterdør, innerdør. Oppgangsdør, trapperomsdør. Hoveddør. Branndør. Dør.

Jeg åpner nøkkelskapet, det henger over callinganlegget. Det er tomt. Selvfølgelig er det tomt. Det vil si, det henger en enslig nøkkel der, men den er knøttliten. En miniatyrnøkkel. Av typen som følger med de små notatbøkene som har harde, men fluffy permer og hengelås for å bevare barnas hemmeligheter. Det er også et postkort der inne, som står lent opp. Fra Nord-Sverige, Kiruna. Jeg leser det:

Hei kjære deg. Du vil vel ikke tro meg når jeg skriver til deg, men jeg skriver likevel. Du vil vel ikke tro meg når bildet på postkortet viser Kiruna, du vil vel ikke tro at jeg har reist hit. Som om jeg kjenner noen her. Og du har rett, jeg kjenner ingen her, og jeg er heller ikke i Kiruna. Jeg har bare kjørt gjennom, kjørt forbi og stoppet i sentrum og kjøpt dette postkortet som du holder i hendene dine nå. Jeg har kjøpt det fordi – jeg regner med at du kjenner til det – hele byen skal flyttes. I fare for å kollapse. Og jeg tenkte på deg da, du som er så glad i byer. Nå har jeg snart ikke plass til å skrive mer, så jeg får forklare deg omstendighetene for bilturen min når vi ses, om ikke lenge håper jeg, du tror meg vel når jeg skriver det. Ta vare på deg selv. Vera

Vera, jeg har aldri truffet noen som heter Vera. Og huff, fra nå av må jeg passe meg for å si det navnet høyt. Ingen skal noen gang få mistenke meg for å ha lest andres postkort uten å spørre. For øvrig synes jeg det var et overlegent postkort. Kjære deg, hvem skriver noe sånt uten et tilsnitt av skarphet i stemmen, en overlegen tone i bakhodet? Men hva vet vel jeg. Jeg aner jo ikke hvem denne Vera er. Vera, Vera, Vera. Jeg visste ikke at det fantes en Vera i verden som har vært i denne leiligheten. For jeg antar det, at Vera har vært her inne, på tonen i teksten. Ta vare på deg selv. Kort og enkelt. Vera, hverdagslig og likefrem. Ikke Fra Vera eller Hilsen Vera eller kanskje Klem fra Vera. Din Vera. Jeg snur meg mot kommoden. Har Vera sett seg i speilet, som jeg gjør nå? Jeg blir overrasket igjen. Har Vera blitt overrasket når hun har sett seg i speilet her? Jeg lener meg over kommoden og drar i huden. Det er stille i rommet. Det smeller i en dør i oppgangen.

Æsj. Jeg puster ut. Det er tett i gangen. Mørkt. Jeg ser meg om etter en lysbryter. Lyset fra den deilige stua rekker ikke inn i alle krokene inne i gangen.

Fjellet. Noen snakket om et fjell her forleden. Hvilket fjell var det de snakket om igjen? Jeg har ikke vært på så mange fjell. Jeg har sett en del, men ikke vært oppå så mange. Det henger et bilde på den fjerde veggen i gangen. Altså ikke veggen med nøkkelskap, callingsystem og, eh, hva skal jeg kalle den døra, ytterdøra. Ikke veggen med knagger for jakker og ikke veggen med to speil, kommode og døra som fører inn til stua. Det er en slags reproduksjon. Det er en reproduksjon. Må jo være det, for den er mye mindre enn jeg tror det originale maleriet er. Eller hva vet jeg, forresten. Har ikke sett originalen en gang. Theodor Kittelsen, Soria Moria. Ryggen i bildet er vendt mot meg, han holder en stav i den høyre hånda og har blikket løftet mot fjellene. Eventuelt slottet, Soria Moria, som glitrer i gull helt bakerst, mot horisonten. Men jeg tenker først og fremst at han ser på noe helt annet, vandreren med stokken i høyre hånd. Og jeg har ikke peiling på hva det skulle være. Noe annet enn slottet i alle fall. Noe vi ikke kan se i bildet, fordi kroppen hans, vandrerens kropp, står i veien. Jeg gjør meg nok vrien. For det er vel slottet han ser på. Men det kan jeg bare ikke godta.

Jeg går tilbake til stua. Gjennom stua. Inn på soverommet. Åpner begge dørene, inn, men snur med en gang og krysser stua på nytt. Går til kjøkkenet. Det er mindre enn stua og soverommet, lunere. Likevel lett og luftig, som stua. Ikke som gangen. Det må være noen dager siden leiligheten ble forlatt, for det surrer små bananfluer rundt et fruktfat, det står til høyre for vasken. Det er tidlig for bananfluer, det har så vidt blitt vår. Sola skinner fra høyre, inn over kjøkkenbenk, vask og hyller. Det er en såkalt åpen hylleløsning, uten skap altså. Jeg strekker meg og tar ned et glass, fyller det med vann fra vasken. Vasken er i metall, og med to kummer. Glasset er litt skittent, jeg ser det tydelig i solskinnet. Likevel klarner vannet både i hodet og halsen. Lufta føles litt mindre tørr nå. Da trenger jeg ikke å åpne noe vindu. Slipper tanken på at noen kanskje skulle legge merke til meg, legge merke til meg nede på gata eller fra leilighetene på andre siden. Se at jeg er uvant på dette kjøkkenet. I stua. På soverommet.

Når jeg kommer hjem til meg selv legger jeg ofte fra meg nøklene på kjøkkenet. Jeg sparker gjerne av meg skoene, går rett mot kjøkkenet og skjenker meg noe å drikke. Vann eller juice. Setter meg med jakka på ved bordet. Så kan jeg bli sittende, bare kikke ut i lufta. Fikle med nøklene, kanskje bla i en avis eller et magasin hvis det ligger innen rekkevidde. Så, etter en stund, når jeg bestemmer meg for at jeg må komme i gang meg et eller annet, reiser jeg meg brått og nøklene blir liggende ved siden av glasset. Kjøkkenbordet her inne er tomt. I vinduskarmen står det en lysestake i messing, en liten kaktus og et tomt glass. Ingen nøkler. Ved siden av vasken står enda et glass, jeg bøyer meg ned og lukter, det lukter som rødvin. Gamle rødvinspartikler som siver inn i nesa mi. Det er ikke et vinglass, men et sånt lite kjøkkenglass som er skåret inn til ovaler på sidene. Som ofte finnes på hytter. Eller som man får servert vin i, i Hellas. Ved et lite bord med små trestoler, en liten hvit duk og stearinlys som har rent utover staken, på grunn av vinden fra havet. Eller fra fjellene midt på øya. Det skal komme en tid, en annen tid.

Jeg kikker ut av vinduet, føler jeg må det. Sola har plutselig forsvunnet ned bak hustakene, og nå vil jeg se om noe ser annerledes ut der nede også. Kjøkkenet er totalforandret. Jeg overdriver. Alt er helt likt, men det klare, glassaktige, tørre og lette har blitt matt. Jeg kan ikke tenke meg fram til noen ord som beskriver kjøkkenet nå. Annet enn at det er et kjøkken, selvfølgelig. Og det er det jo. Kaffetrakter, fruktfat, bananfluer, kjøleskap, komfyr, vifte, hyller, krydderhyller, spisebord med to stoler rundt, et lite teppe på gulvet foran vasken. Stativ til å sette oppvask i. Ingen oppvaskmaskin. Men likevel et kjøkken, ja uten tvil. Og ingen nøkler å finne her inne heller. Jeg går ut. Lukker døra etter meg, helt inntil så ikke fluene skal spre seg ut i stua.

Sola er ikke i stua lenger heller, åpenbart ikke. Stua er flatere nå, den òg. Jeg setter meg i en av det to lenestolene som er plassert ovenfor sofaen. Kikker på sofaen. Beige! Den er beige, nå ser jeg det så klart. To av veggene i rommet er hvite, mens de andre, veggen med bokhyllene foran og veggen mot soverommet, har en slag siv-aktig tapet som kurvstolene på kjøkkenet, bare vevet sammen av tynnere og finere strå. Jeg synker litt ned i stolen, den er god å sitte i. Rompa liksom graver seg ned i det myke stoffet, og jeg lener hodet bakover. Taket er hvitt. Hvordan ser jeg ut nå? Her inne, slapp. Jeg banket på for å advare om at stillheten her inne skulle bli brutt, advare rommene. Det virker jo sprøtt, men det føltes riktig og viktig. Og nå patetisk. For jeg har låst døra fra innsiden og vært her inne alt for lenge allerede. Patetisk fordi jeg er helt stille. Snakker ikke, tramper ikke, lager nesten ikke lyd i det hele tatt . Jeg har listet meg rundt i rommene helt siden jeg kom inn i hit. Som en innbryter.

Mellom kjøkkendøra og baderomsdøra henger en kalender. Jeg har sjekket alle rommene i leiligheten nå, bortsett fra badet. Jeg må opp av lenestolen. Inn på badet. Jeg er rastløs. Jeg går åtte skritt, en – to – tre – fire – fem – seks – syv – åtte og så kommer jeg ikke lenger. Jeg går ett skritt til siden for å gi plass til døra, den åpner seg, jeg trekker den mot meg. En, to og på det tredje skrittet er jeg nær fliser, og ikke lenger parkett. Fine, hvite fliser på både gulvet og veggene omgir meg. En mørkegrønn stripe av smalere fliser strekker seg over veggene, omtrent på høyde med skulderen min. Jeg åpner buksesmekken og drar av meg buksa, mens jeg vrir kroppen rundt i rommet. Så trusa, i det jeg løfter på dolokket, og så slipper jeg spenningen, tisser. Ser rommet fra en ny vinkel. Døra ut mot stua er åpen. Jeg legger merke til noen titler på bøker jeg har lest, men de fleste er meg ukjente. Inne på badet er det masse nips. Det sitter to små hunder av porselen på hylla over vasken. Jeg blir forlegen, føler jeg har tvunget meg innpå dem. Det ligger magasiner i en kurv ovenfor doen. Jeg lener meg over og tar fram et tilfeldig. Blar raskt gjennom.

Jeg begynner å bli rastløs. Slapp, men rastløs. Jeg river av tre tørk fra dorullen, den ligger mellom magasinene. Papiret føles litt fuktig, som om noen har dusjet på badet for ikke lenge siden. Men leiligheten har vært tom i mange dager, det er det jeg ble fortalt da jeg ble oppringt. Jeg var ute og gikk tur, langs havet, på en liten halvøy jeg ofte går til når tiden strekker til og jeg enten har klart, eller trenger, å organisere meg. Jeg ble oppringt, og kunne ikke forstå hvorfor det hastet så veldig å få leiligheten låst. Men det gjorde det, hastet, sa stemmen i telefonen. Så jeg sa ok, kommer med en gang. Og så gikk jeg raskere gjennom landskapet, over en byggeplass, gjennom en lang smal gate med eneboliger og trampoliner i hagene. Ved en idrettshall hoppet jeg på en buss i riktig retning.

Så er jeg her nå. Har vært her alt for lenge. Men kan ennå ikke gå. Jeg åpner skapdørene under vasken, men der er det bare rot og jeg orker ikke en gang bøye meg ned, nøklene kan ikke være der inne. Jeg snur meg rundt, ser ut i stua. Går over dørkarmen og kikker mellom bøkene i bokhyllene. Det er mange bøker. Innimellom er det tomme områder i hyllene, hvor det enten er plassert gamle familiebilder sammen med små ting jeg ikke har navn for eller bare er tomt. Selv kunne jeg gjerne ha funnet på å legge fra meg nøklene et sånt sted.

På vei ut, i all hast, jeg har fått det for meg at jeg burde ha en bok i veska. I tilfelle jeg får mye tid. I tilfelle jeg må vente lenge, eller bare trenger å se ut som om jeg gjør noe. Som å tenne seg en røyk, for de som røyker. En dårlig vane, kanskje. Men veldig deilig og betryggende. Jeg finner ingen nøkler mellom bøkene og ser tilbake mot baderommet. På venstre side av døra er en rund bryter. Jeg går nærmere. Den står på null, jeg skrur den opp mot 30 og lukker døra mot stua etter meg, strekker meg på tå og henter ned et håndkle fra en hylle. Bretter det ut på baderomsgulvet og legger meg ned. Det er annerledes enn i sofaen. Der var det rødt da jeg lukket øynene. Nå er det mørkt lilla og smaragdgrønt. Når jeg kniper de allerede lukkede øynene blir det blåsvart. Bare farger. Jeg blir liggende. Døra er låst. Kroppen min er rastløs, men hvorfor ikke slappe av litt til, det er enda noen timer til jeg må være et annet sted.


Andrea Regine Meyer er student ved Skrivekunstakademiet i Hordaland

Kommentera

Bli först med att kommentera

Meddela mig vid

wpDiscuz