7 android 4.1 surfplatta kamagra jelly prenatal piller hjälpa dig bli gravid
REVEUNGEN
18794
post-template-default,single,single-post,postid-18794,single-format-standard,_masterslider,_ms_version_2.9.0,ajax_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode_grid_1300,footer_responsive_adv,qode-content-sidebar-responsive,qode-theme-ver-10.0,wpb-js-composer js-comp-ver-4.12,vc_responsive,responsive-menu-slide-left

REVEUNGEN

REVEUNGEN

Kristine Oseth Gustavsen

 

 

Det var seinsommer da reveungen lå der. Vi visste ikke hvorfor den gjorde det. Mamma fant den tidlig på morgenkvisten, på vei til åkeren. Da lå den ute på tunet, sammenkrølla, vi trudde den var død, se her ropte mamma, og jeg løp bort, så, og der lå den, skittenrød, og mye mindre enn jeg hadde trudd at reveunger var. Trist, sa mamma, tok den i nakkeskinnet for å hive den bort, men da lagde den en lyd som både var et pip og et skrik, men så lavt at det også var en hvisken, og mamma dro handa til seg. Mammaen dens er nok ikke langt unna, sa mamma. Kan jeg klappe den? spurte jeg. Nei, da vil ikke mammaen dens ha den tilbake, sa mamma. Jeg så på henne. Bestemor pleier å stryke meg over håret og gi meg epler, men mamma vil alltid ha meg tilbake, hun er like lykkelig hver gang hun kommer bort til bestemor etter å ha vært ute på åkeren, hun har jord i håret og skitt på hendene, ansiktet er rødt og brunt, men hun vil alltid ha meg tilbake, jenta mi! roper hun, og jeg løper bort og kaster meg i armene hennes, armene som alltid tar imot og ikke slipper før jeg gjør det. Jeg bøyde meg ned ved reven og sa: mammaen din kommer nok tilbake. Hun skal nok klemme deg som mammaen min klemmer meg. Og da så den opp på meg, det er jeg sikker på at den gjorde, de gule øya var så veldig mørke, jeg skjønte ikke at den klarte å se med noe som var så mørkt, og kanskje smilte den sånn som rever smiler. Nå må du bli med meg bort til bestemor så jeg får kommet i gang med arbeidet, sa mamma, tok meg i handa, og leide meg over veien til huset til bestemor.

Hos bestemor stod jeg på knærne i sofaen og så på reveungen som lå på tunet. Den bevegde seg ikke, og mammaen kom ikke. Ingen kom, ikke ørnen, ikke noen. Vil du ikke ha et glass saft? spurte bestemor, men jeg rista på hodet, så ikke på bestemor, så på reven. Jeg vil ta med reven inn og gi den mat, sa jeg. Jammen vesla, den er et vilt dyr, sa bestemor, akkurat som om hun ikke skjønte at ville dyr også må ha mat. Mamma har sagt at jeg ikke får ta på den, sa jeg. Det syns jeg var lurt, sa bestemor.

Mammaen til reven kom ikke. Jeg gråt så mye at bestemor måtte finne kjeks. Men jeg slutta ikke å gråte. Ikke før jeg så min egen mamma komme gående fra åkeren der borte, med håret i hestehale og et gult tørkle på hodet. Jeg vinka til mamma gjennom vinduet, og da hun kom litt nærmere, vinka hun tilbake, mamma ser ikke like godt som meg. Jeg løp bort til døra og venta på at mamma skulle nærme seg så jeg kunne løpe ut og rett inn i armene hennes. Men mamma kom ikke, og et øyeblikk måtte jeg nesten gråte igjen, for tenk om det samme skjedde med meg som hadde skjedd med reven, og la det ikke være sånn, tenk å bare bli forlatt av sin egen mamma, tenk om hun plutselig aldri skulle komme tilbake for å klemme meg igjen, og hun burde vært her nå, jeg spurte bestemor: hvorfor kommer ikke mamma? Det gikk litt tid før bestemor svarte. Så sa hun: hun har plukka opp reveungen som lå ute på tunet. Uten å si ha det til bestemor, reiv jeg opp døra, løp over veien uten å se meg for og ropte mamma! Mamma! Du må ikke ta i reven, for da vil ikke mammaen dens ha den tilbake! Mamma snudde seg, reven lå i armene hennes, jeg visste ikke om den fortsatt levde, kanskje hadde hun tatt den opp fordi den var død og skulle kastes, og jeg begynte å gråte igjen. Men kjære deg, sa mamma og kom bort til meg uten å slippe reven. Så sa hun: mammaen til reven kommer nok ikke tilbake. Hvordan kan du vite det? spurte jeg. Den har jo ligget her i hele dag, sa mamma. Men kanskje revemammaen kommer til slutt, sa jeg. Den eneste som kommer til slutt hvis den fortsetter å ligge her, er ørnen, sa mamma, og gikk foran meg bort til huset og ba meg åpne døra så hun kunne bære reven inn. Finn et teppe, er du snill, sa mamma. Jeg fant teppet jeg har i senga mi og la det på gulvet. Mamma la reven ned på teppet og gikk og fant melk i kjøleskapet som hun helte i ei skål og satte ned foran reven. Reven bevegde seg ikke. Den er død, gråt jeg. Neida, den trenger bare litt mat, sa mamma. Den er død fordi du tok på den som du visste at du ikke skulle gjøre, den er jo et vilt dyr, sa jeg og hulka. Nei nå! sa mamma, hun hadde plutselig fått sinnastemmen, og jeg gråt enda mer. Dette veit du ingenting om! Nå syns jeg du skal slutte å gråte, og så kan du gå på rommet ditt! sa mamma, men jeg slutta ikke å gråte, bare gråt mer. Nå! sa mamma, sintere. Jeg gråt mens jeg gikk på rommet og gråt da jeg la meg ned på senga og tenkte på reven som var død og mamma som var sint og skulle ønske at jeg bare hadde blitt hos bestemor sånn at jeg kunne ha fått saft og kjeks.

Jeg hadde slutta å gråte da mamma banka på døra mi. Jenta mi? sa hun. Jeg svarte ikke. Reven er ikke død, sa mamma. Jeg sa ingenting. Den har nettopp drukket av melka og har lagt seg i en annen stilling, sa mamma. Jeg sa ingenting. Vil du ikke komme og se på den? sa mamma. Jeg sa ingenting. Nei vel, men da må jeg kose meg med den store posen med karameller helt aleine, jeg da, sa mamma. Jeg sa ingenting, men fant fram blokka mi under senga og begynte å tegne sinte mammaer med gule tørkler på hodet.

 

Da mamma kom innom om kvelden, lot jeg som om jeg sov. Hun kyssa meg på panna og la dyna om meg, og da jeg hørte at hun lukka døra inn til soverommet sitt, tok jeg på meg tøflene, åpna døra på den måten som gjør at den ikke knirker, og lista meg inn til stua der reven lå. Den lå og sov i en ball med halen under hodet, akkurat som i sangen. Noen av de hvite håra fra haletippen lå oppå snuta dens. Den hadde ikke drukket noe særlig av melka som stod framme til den, ikke som jeg så, i det minste. Hva spiser rever? spurte jeg høyt, og reven våkna, den glippa med øya et par ganger til meg, og så sovna den igjen. Men så kom jeg på at tante har hund, og en rev er vel egentlig ikke så forskjellig fra en hund, og tante hadde helt sikkert noe hundemat. Det var jo ikke så veldig langt bort til tante, egentlig. Mamma og jeg gikk dit ofte, det tok ikke en time engang. Ute var det mørkt. Jeg visste jo at jeg ikke fikk lov til å gå ut etter at mamma hadde lagt seg, det var bare det at reven var så sulten.

Da jeg kom bort til tante, var jeg så trøtt og hadde så vondt i beina at jeg bare hadde lyst til å sette meg ned på bislaget på huset hennes og gråte litt før jeg sovna. Noe måtte ha skjedd siden sist jeg var her, veien måtte ha blitt lenger, huset kunne ikke stå nøyaktig der det stod sist, for det var ikke langt til tante, ikke egentlig. Og nå var jeg sliten, kald og så veldig, veldig trøtt at jeg nesten ikke orka å ringe på engang. Men jeg gjorde det, og før jeg rakk å tenke at det kunne jo hende at tante hadde lagt seg, så stod hun der, med bustete hår og bleik hud og så gispa hun og ropte på mammaen min, som kom løpende mot meg innefra huset til tante. Kjære jenta mi! ropte mamma, hun gråt. Så klemte hun meg, så slapp hun meg, så gråt hun enda mer, og så fikk hun et veldig sint ansikt og skreik: din fordømte drittunge! Sånn gjør du aldri igjen! Og så begynte jeg å gråte. Men jeg ville bare finne hundemat til reven, sa jeg, men innimellom alle orda måtte jeg hulke, så det tok lang tid å si det. Hvor mange ganger trenger du å høre det? Dette veit du ingenting om! Rever er ikke kjæledyr! ropte mamma. La mammaen din ta seg av reven, du, sa tante. Jammen den drikker jo ikke melka du gir den engang! gråt jeg, jeg visste ikke hvilket bein jeg skulle stå på eller hvor jeg skulle se. Gå og legg deg! sa mamma. Her? spurte jeg og så rundt meg, alt lukta så rart hos tante. Ja, her! Du blir med meg hjem i morgen! sa mamma. Jeg gråt hele veien bort til stua til tante, der tante gjorde klar ei campingseng jeg kunne ligge på.

Neste morgen da mamma kom og henta meg ville hun leie meg, men det ville ikke jeg. Så sa hun: unnskyld for at jeg kalte deg en drittunge i går. Du er ikke en drittunge. Men jeg blei så veldig, veldig redd for deg da jeg våkna og så at du ikke var der. Jeg var så ute av meg at jeg ringte politiet, til og med, før jeg gikk bort til tante, tenkte at du kanskje hadde gått dit, og det hadde du jo. Du må love meg at du ikke gjør noe sånt igjen. Siden hun sa unnskyld og var lei seg, lovte jeg det. Så sa mamma ingenting. Hun sa ikke noe før vi hadde kommet helt hjem, og det var det jeg visste, det var ikke egentlig langt bort til tante. Nå går du på rommet ditt, sa mamma.

Jeg lå i senga på rommet mitt. Selv om mamma hadde sagt unnskyld lurte jeg på om hun hadde begynt å hate meg. Jeg lurte på om hun elska reven istedenfor meg. Jeg lurte på om hun ville elske meg igjen hvis jeg redda reven. Jeg så for meg at mamma satt i gyngestolen på stua. Hun hadde reven på fanget, og opp og ut av kjolen var det ene brystet hennes, som reven sugde på, det er jo sånn man gjør med babyer. Mamma hadde sagt at reven hadde drukket melk, men skåla hadde vært full da jeg hadde sett til den i går natt.

Mamma banka på døra mi. Jeg går og tar meg en dusj, jeg, sa hun gjennom treverket. Okei, sa jeg, og så gikk jeg ut på stua med det samme hun hadde lukka døra til badet etter seg. Jeg syntes ikke reven så noe frisk ut. Mamma hadde tatt bort skåla med melk, og den lå over på den ene sida med tungt hode og lukka øyne. Jeg tok av meg t-skjorta. Reven våkna idet jeg løfta den opp på fanget mitt. Drikk, da, sa jeg og prøvde å styre hodet dens mot brystet mitt, men reven fant ikke noe å suge i, den bare beit meg sløvt så det overhodet ikke gjorde vondt.

Jeg syns den kommer seg, jeg, sa mamma da hun var ferdig med å dusje. Hun stod bak meg med hendene på skuldrene mine. Reven lå på sida som den hadde gjort før. Den pusta i brå rykk. Den blir sjuk av melka du gir den, sa jeg. At det var? sa mamma. Jeg trakk pusten, visste godt at mamma kom til å bli sint og at jeg kom til å begynne å gråte, men sa likevel: Den er dårligere nå enn den var før, og du gir den melk. Den trenger revemelk, ikke… sånn melk du gir den. Mamma sa ingenting, men hun tok hendene bort fra skuldrene mine. Skal du ikke si noe? sa jeg. Jeg trur du veit hva jeg har tenkt å si, sa mamma. Hva er det da? sa jeg. At dette veit du faktisk ingenting om, sa mamma.

Den natta stod jeg opp igjen. Jeg lista meg inn på stua og satte meg ned ved siden av den vesle reveungen, strøyk den langsmed pelsen med to fingre. Jeg skal redde deg, sa jeg, igjen og igjen. Jeg skal redde deg. Jeg skal redde deg. Jeg visste hva jeg måtte gjøre. Jeg hadde sett mange ganger hva man skal gjøre med noe som er i ferd med å dø, med noe som skal vokse, med noe som skal reddes. Jeg løfta reven opp i armene, den var så lett nå, jeg var sikker på at den var lettere nå enn da vi først fant den. Jeg gikk ut i gangen, trådde oppi de altfor store gummistøvlene til mamma, og låste opp døra sånn at mamma ikke skulle høre det og løpe gråtende bort til tante igjen. Jeg bar reven med meg over tunet, trykka den godt inn til kroppen min, kyssa det kalde øret dens, hørte at den peip, hviska jeg skal redde deg, jeg skal redde deg. Nedover den hullete veien, langs siva, under trekronene, jeg skal redde deg, jeg skal redde deg. Jeg måtte gå rundt en sølepytt og over en vanningsslange, og så var jeg på åkeren. Jeg skal redde deg, sa jeg til reven enda en gang. Jeg la den så forsiktig jeg kunne ned på jorda. Den bevegde seg ikke i det hele tatt, glippa så vidt med øya. Jeg målte opp avstanden med fingeren fra den nærmeste poteta, og så gravde jeg et hull, kjente etter med neven om det var djupt nok, gravde litt til. Så løfta jeg reven igjen, sa jeg skal redde deg, og la den i jorda. Reven lå helt stille. Varsomt pakka jeg jorda tettere om den, løfta på hodet dens, sånn at det til slutt var det eneste som stakk opp. Den lå med haka hvilende på en jordklump, munnvikene dens vendte så vidt oppover helt innerst, den smilte jo. Jeg smilte tilbake, og så rundt meg på alle de grønne, levende, friske potetplantene. Så forta jeg meg tilbake til huset igjen, og ned i senga.

 

 

 

Kristine Oseth Gustavsen

Kommentera

Bli först med att kommentera

Meddela mig vid

wpDiscuz