7 android 4.1 surfplatta kamagra jelly prenatal piller hjälpa dig bli gravid
STATSMINISTEREN
7107
post-template-default,single,single-post,postid-7107,single-format-standard,_masterslider,_ms_version_2.9.0,ajax_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode_grid_1300,footer_responsive_adv,qode-content-sidebar-responsive,qode-theme-ver-10.0,wpb-js-composer js-comp-ver-4.12,vc_responsive,responsive-menu-slide-left

STATSMINISTEREN

Statsministeren

Edvin sitter på trappen og knytter skolissene sine. Så ofte det lar seg gjøre, kommer han med flyet fra Berlin for å tilbringe tid med Lea. Hun står foran ham, ser på ham der han sitter bøyd over de lange bena, med en tynn lisse i hver hånd. Hun ser alltid frem til å ha ham der, samtidig gjør nærværet hans at hun spenner seg, liksom gjør seg til. Han er litt eldre enn henne, men ikke så mye at det gjør noe. Av og til går hun rundt i leiligheten som om hun var i en film han ville likt å se.

Hun har vært våken i noen timer allerede; hun våkner alltid tidlig når Edvin er der, urolig for at han skal ha reist fra henne igjen. Hun finner ingen måte å ligge i sengen på. Hver morgen, de få dagene han blir hos henne, våkner hun med dette paniske rykket. Noen sekunder tar det, før hun innser at han ligger der ved siden av henne. Hun leser til han våkner, eller går en tur til bakeren for å kjøpe ferskt brød til frokost.

Det regner ute, blåser, en kaktus har veltet i blomsterbutikken på hjørnet. Det har regnet to uker i strekk. Et fly som krysser himmelen er knapt hørbart. De har oppmerksomheten vendt mot hverandre, det meste av livet i byen passerer dem ubemerket. De snakker sjelden sammen når de går, ikke når været er som nå. Hun orker ikke holde ham i hånden, men fører isteden to fingre så vidt ned i bukselommen hans, rett under hoftebenet, leier ham slik. De spaserer langs veien, ned til sentrum, hvor det er lørdagsmarked. Bøndene har kommet inn til byen, slik de pleier den første lørdagen i måneden, for å selge frukt og grønnsaker. Edvin kjøper tre ferskener av en eldre dame, han legger noen tikroninger i hånden hennes, den er full av leverflekker, hun rekker ham plastposen med den andre. Hun må gi slipp på ham et lite øyeblikk, hun tenker på det man overskrider ved å gi seg hen, gå under, iblant vil hun si: gjør hva du vil med meg, men er redd for hva det er, det han vil, når hun forholder seg taus er det fordi hun setter pris på hans vennskap, det lettsindige som finnes mellom dem.

Mellom dem, noe uforpliktende. Tilbake i leiligheten henter hun et stettglass, går bort til vinkartongen og fyller det opp. Det tok lang tid før hun turte å kjøpe en hel vinkartong til seg selv, det er noe tanteaktig ved det, tenker hun, å stadig vende tilbake til vindunken for påfyll, drikke vinen før den blir sur, bruke det som unnskyldning. Men nå er Edvin her, de kan dele. Hun setter på radioen. De lager mat sammen; Edvin liker å høre på radio mens han kutter løk. Selv foretrekker hun å ha det stille når hun tilbereder noe, hun nevner det ikke for ham.

”Skyller du tomatene?” Han ser på henne. Lea plukker tomatene ut av forpakningen, skyller dem raskt under springen. Hun rekker ham tomatene. Han ler av henne. ”Kan du kutte dem også?” De ler av henne begge to.

Tomatkjøttet flyter ut under trykket fra knivbladet, utover skjærebrettet. Lea blir rød på hendene. Det er en klar time midt på dagen, de pleier å spise tidlig når de er sammen. Radiolyden skurrer mildt fra vinduskarmen, signalet er dårlig. Edvard legger fra seg kniven, han flytter på radioen, prøver kjøkkenbenken, spisebordet, toppen av kjøleskapet. Lyden er like svak uansett hvor han flytter den. Han setter den tilbake i vinduskarmen.
– Hør, nå kommer lyden på igjen, sier han.
– Det var jo merkelig. Kan det være radioen det er noe galt med?

Hun slutter å skjære i tomatene, de står begge foran radioen og lytter. Stemmen blir klarere. Det er en ekstraordinær nyhetssending, forteller herrestemmen, stemmen er rund og kraftig, tviler ikke på seg selv. Rolig forteller den at statsministeren er død. Edvin tar hånden hennes, nesten med det samme. Det var hjertet, selvfølgelig var det hjertet. Leas far døde på samme måte, det er snart fire år siden. Han sto i dusjen da det skjedde, falt om. Først ble han lagt i koma, senere ble maskinen slått av; den som holdt ham kunstig i live. Da hun fortalte om ham til Edvin, en kveld de lå i sengen for kanskje et år siden nå, strøk han henne over kinnet. De hadde kjent hverandre i bare noen uker. Så ble han trist og la seg med ryggen til henne før de sovnet.

Straks sendingen er over, begynner Lea å gråte; kroppen hennes rister lett, men uten lyd. Hun skjuler det for Edvin, vil ikke at han skal se det. Hun blir forlegen over sin egen svakhet. Hva er det som rører henne sånn? Hun kjente jo ikke statsministeren, kunne umulig kjenne ham slik kona og barna kjente ham, men så gjør man jo det allikevel; man kjenner sin statsminister, selv om det kanskje ikke hadde vært den statsministeren hun hadde ønsket seg, den gangen da han ble valgt for et par år siden. Men det er jo statsministeren, deres statsminister. Edvin føler seg brydd, hun merker det, han har nok skjønt at hun gråter. Han ser ikke på henne. Kanskje vil han ikke like det, at hun gråter, det gjør henne så lesbar, overtydelig. Han har sluppet hånden hennes, gått tilbake til løken. Han kutter den først på langs, så tvers over de lange remsene, til de blir korte og butte. Lea tørker tårene med genserermet.
– Jeg tar bare en dusj før middagen, sier hun.
– Gjør det, du. Jeg lager i stand det siste.

Å være på badet beroliger henne. Det minner henne om rutinene, de som hun er så glad i. Hver morgen, når hun fyller håndflatene med kaldt vann og legger ansiktet ned mellom dem. Eller hvordan hun bruker hendene på sin egen kropp, når hun smører seg inn med krem, som i en reklame. Her hvor det alltid er varmt på gulvet. Hun setter seg ned et lite øyeblikk, kjenner på varmen som stiger opp i kroppen. Hun lukker øynene, ser for seg den døde statsministeren. Han betyr ingenting for henne, allikevel klarer hun ikke å kvitte seg med tanken på ham, på hjertepumpen som trakk seg sammen en siste gang og slo, hvordan det kjennes. Hun tenker på fotografiet av faren, det ligger i nattbordskuffen, ved siden av håndkremer og kondomer, et bilde som en gang ble gitt henne av en tante, hans søster; han er så ung på det bildet, kunne det være fra russetiden? Hun ser ikke ofte på fotografiet, hver gang noterer hun seg at de ikke ligner på hverandre. Hun ser ham av og til, på avstand i minnet, han står i en lys skråning, han vinker, hun blir sjenert av det; kjenner ham ikke slik han viser seg der.

Det lukter klor på badet. Hun samler de tørre badehåndklærne rundt seg, bretter dem mens hun sitter. Det ene bretter hun ikke, hun skal bruke det etter hun har dusjet. Hun reiser seg, slenger håndkleet over dusjkabinettet. Etter å ha kledd av seg står hun foran speilet. Klærne ligger i folder rundt føttene. Blikket hennes fokuserer ikke på noe. Så går hun inn i dusjen, står like stille under dusjhodet og lar det dryppe varmt over ryggen, hodet lener hun så vidt fremover, unnviker strålen.

Hun trekker på seg strømpebukser, en ny kjole som rekker henne til knærne, tenker at han vil like den. Når hun kommer ut igjen av badet hersker det en slags forlegenhet mellom dem. De setter seg til å spise. Edvin rekker hånden etter glasset hennes, går bort til kjøkkenbenken og fyller det på nytt. – Det skulle ikke regne i dag, sier han. – I det minste skulle det klarne opp mot kvelden, men det ser ikke sånn ut.
Skjorten hans sitter skjevt på kroppen, hun kunne ønske han rettet på den. Han forsøker ikke å gjøre seg pen, tenker hun, han anstrenger seg ikke for at hun skal like ham, det trenger han heller ikke. Hun tolker det som at hun ikke betyr så mye for ham. Hun pirker litt i maten, knivstikker en sort bønne. Som barn spiste hun og foreldrene chiligryte hver fredag, med ris eller brød til. Edvin vil alltid ha kylling i gryten, dessuten vil han ha loff og en skål med olivenolje til å dyppe brødet i, hun forstår det ikke. I går kjøpte han en stor pakke margarin til frokosten, som hun hater, og ikke jordbærsyltetøy, som hun elsker; smøret kommer til å bli stående i kjøleskapet etter at han er dratt. Det knytter seg i halsen når hun forsøker å svelge det hvite kjøttet.
– Likte du det ikke?
– Jo, jeg er bare ikke så glad i kylling.
– Du bør lære deg å like det, det er magrere enn annet kjøtt.
Edvard forsyner seg flere ganger. Når han reiser seg for å hente det siste kyllingbrystet i pannen, skrur han på radioen igjen. Det kommer ingen lyd. Han vrir på hjulet som styrer volumet, men ingenting skjer. Han skrur den av igjen, setter seg tilbake ved bordet. Lea ser ut av vinduet, det er stille på veien utenfor leiligheten. Månen henger lavt på himmelen, over broen som leder til byen. Edvin smiler til henne. – Du bør sørge for å spise noe, sier han.

Etter middagen sovner han på sofaen. Det vil gjøre ham godt, tenker hun. I morgen reiser han fra henne igjen, tilbake til Berlin, hvor han arbeider. Hun ser for seg scenen på flyplassen, når han skal drikke et par hurtige kopper kaffe mens hun ser på, hun drikker ikke kaffe, kanskje kjøper hun en juice, når hun skal kysse ham før han går, når de skal vinke til hverandre idet han passerer sikkerhetskontrollen, når hun skal se trist ut på togstasjonen og motvillig ta imot den kjølige trekken fra hurtigtogene, ikke fordi hun er så trist, men fordi det passer seg, hun tenker ofte på det, hvordan ting tar seg ut og hva som passer.

Hun legger planer. Når hun kommer hjem igjen, etter at han har reist, skal hun puste ut, lage en stor porsjon pasta og spise til hun ikke kan stå oppreist, hun går alltid i underskudd når Edvin er her, er liksom påpasselig i hans nærvær, gjør seg fin ved middagsbordet. Hun skal føle seg utmattet i flere timer. Senere på dagen skal hun gå i bokhandelen, kjøpe noe han ville like, noe hun aldri ville ha funnet på å lese selv, kanskje en bok om geografi. I mangel på en slags gudeskikkelse har hun adoptert hans levesett og interesser, og det som en gang var henne likegyldig, som navn på innsjøer og hovedsteder og fjellkjeder, er nå opphøyd og meningsladet. Kanskje kjøper hun også en biografi om en viktig person, en idrettsutøver eller en krigsherre, en innovatør. Snart vil det trolig komme bøker om statsministeren. Hun bestemmer seg for å vente.

 

Eline Lund Fjæren er forfatter av bøkene ”Ung jente, voksen mann” (2013), samt ”Klokken og sengen” (2015)

Kommentera

Bli först med att kommentera

Meddela mig vid

wpDiscuz